nokia 6610 versus fjellet

Jeg, Solveig, Øystein og mamma var på ferie på Senja. En dag bestemte vi oss for å traske opp i fjellet. Fjellet Åkollen. Det tok kanskje halvannen time å gå opp. Vi hadde littegrann problemer med å finne stien og rota oss bort i en granskog.



Verdt å nevne var at jeg hadde tatt med joggesko for å bytte med når vi kom oss forbi myr-partiet. Støvlene lot jeg stå igjen ved en stein ikke så langt fra toppen.
Vel oppe skrev vi oss ned i boka og nøt den fantastiske utsikten. Og jeg tok noen (ikke Imsdal, men) Olden-bilder av Solveig.
Jeg hadde bare mobilen i handa på nedoverturen for jeg lot Solveig ta sekken. Så var det da å skifte til støvlene som lå akkurat der jeg hadde gått fra dem. Jeg la mobilen ifra meg i gresset ved siden av steinen og tok på meg støvlene. Så tok jeg plastposen med joggeskoene i og la i vei ned skråningen.

Nede var det en geiteflokk. De var kjempesøte!
Vi var kommet hjem til huset i Lonkan. Men historien ender ikke her. Plutselig kunne jeg ikke finne mobilen. Jeg lette alle tenkelige steder, og til slutt slo tanken meg: La jeg den igjen en plass på fjellturen? Hjernen min jobbet på spreng og forsøkte å finne ut hvor jeg hadde lagt den. Så husket jeg steinen der jeg satte ifra meg støvlene. Kunne det tenkes?

Det ble til at jeg og Solveig dro opp dagen etterpå. Og joda, mobilen min lå så pent ved siden av steinen. Det hadde regna, men den funka fortsatt. Jeg ble fylt av empati og en slags morskjærlighet av å se den ligge forlatt, helt alene på fjellet.

Nei, første dagen vi gikk opp visste jeg ikke hva som venta meg. Det var vel kanskje like greit. Her trasker jeg opp setra. Gå-bildet er sånn by-the-way "ikke arrangert" i det hele tatt..
Som en slags parantes var i grunnen denne episoden ikke så farlig, for min egentlige mobil var sendt på reparasjon, så dette var min gamlemobil. Men likevel; her ser du at jeg har ikke i alle situasjoner kontroll på alt. Hvor distré går det an å bli?!