Her om dagen hadde jeg en litt uventet situasjon. Jeg skulle ta bussen til Aleksander Kiellands plass for å besøke Anne-Lene. Det var er i grunnen en smal sak. Trodde jeg.Både buss 34 og 54 går dit, og i mitt hode hadde jeg tidligere tatt begge. Men jeg fant snart ut at det ikke var tilfelle. I en telefonsamtale fortalte Lennis at jeg kunne ta nr 34, men andre veien enn det jeg hadde tenkt. Likevel stolte jeg mer på min magefølelse, som sa meg at "denne bussen har jeg tatt før, så da vet jeg jo hvilken vei den går!" Joda...
Det ble til at jeg stolte på mitt eget intellekt, men idet jeg så bussen komme ringte det en lydløs varselalarm. Og i og med at den var lydløs, så hørte jeg den ikke. På bussen stod det ikke Kjelsås st., som det vanligvis skulle ha gjort, men derimot Ekeberg. Imidlertid hadde jeg en visshet om at bussen gikk til Aleksander Kiellands plass, så da stolte jeg på det.
Varselalarmen var fortsatt lydløs da vi svingte opp på høydene som førte til Ekeberg, men varsellampa blinka og i mitt stille sinn innså jeg nok at jeg hadde gjort en eller annen feil et eller annet sted. Jeg studerte timetabellen og bestemte meg for å gå av og ta en annen buss tilbake. Da var jeg på Ekeberg.
Jaja. Sånn kan det gå. Om ikke lenge kom det en buss. Og den virka kjent. Det var akkurat samme buss som jeg hadde gått av for fire minutter siden. Den hadde snudd og skulle tilbake. Lurer på hva sjåføren tenkte da han så meg gå ombord igjen...
I løpet av min bomtur snakka jeg litt med Anne-Lene, og hun fortalte at jeg kunne ta bussen helt til Aleksander Kiellands plass. Jeg hadde tatt bussen feil vei likevel.
Da jeg omsider kom fram, hadde jeg problemer med å finne fram til der hun bodde, selv om jeg hadde vært der før. Alle gatene virka liksom så like! Så det måtte et par telefonsamtaler til, til jeg nådde målet. Da hadde det gått en og en halv time etter jeg opprinnelig skulle vært framme. Dette skal jo liksom ikke skje når man har bodd et halvt år i en by! Men en vis person sa en gang i tiden at man vokser ved sine feilsteg. Og det trøster jeg meg med.
6 kommentarer:
Du må høre på "den indre stemmen!" ;-) Blessings!
hardt liv ;)
her gjelder det å lære av sine feil og innse sine svakheter:P tror det kommer til å gå meget bra neste gang, siden du i all ydmykhet har publisert det her..
Haha. Det høres ut som noe som kunne vert løst med noe så enkelt som å spørre bussjoføren. Tror nok jeg ville gjort mye sånt når jeg en sjelden gang busser i storbyer om jeg ikke alltid tok meg masse tid til å spørre bussjoførene om alt, og få de til å si fra når jeg er på rett stasjon. Tryggere sånn!
hihi.. jeg har det der med å ville klare meg selv, for det er noe annet å spørre folk når du er turist, enn å gjøre det når du bor der..
nå ble jeg glad! er visst flere som kikker innom bloggen min enn jeg trodde. thanx people!
:-)
kanskje er vi litt like likevel? Bare at sånt ikke skjer med deg så ofte som det skjer med meg?
Men derimot så er jeg så redd for at sånt skal skje med meg at jeg tar alle forhåndsregler og har lært meg å skru lyden på "alarmen" på full guffe=)
Husker du mine endeløse forsøk på å huske om jeg skulle gå opp eller ned trappa for å komme meg t dasset på NG-kontoret, haha! Husker det ikke ennå!!
hehe.. solveig, du må gjøre noe med retningssansen din!
Legg inn en kommentar