Både buss 34 og 54 går dit, og i mitt hode hadde jeg tidligere tatt begge. Men jeg fant snart ut at det ikke var tilfelle. I en telefonsamtale fortalte Lennis at jeg kunne ta nr 34, men andre veien enn det jeg hadde tenkt. Likevel stolte jeg mer på min magefølelse, som sa meg at "denne bussen har jeg tatt før, så da vet jeg jo hvilken vei den går!" Joda...
Det ble til at jeg stolte på mitt eget intellekt, men idet jeg så bussen komme ringte det en lydløs varselalarm. Og i og med at den var lydløs, så hørte jeg den ikke. På bussen stod det ikke Kjelsås st., som det vanligvis skulle ha gjort, men derimot Ekeberg. Imidlertid hadde jeg en visshet om at bussen gikk til Aleksander Kiellands plass, så da stolte jeg på det.
Varselalarmen var fortsatt lydløs da vi svingte opp på høydene som førte til Ekeberg, men varsellampa blinka og i mitt stille sinn innså jeg nok at jeg hadde gjort en eller annen feil et eller annet sted. Jeg studerte timetabellen og bestemte meg for å gå av og ta en annen buss tilbake. Da var jeg på Ekeberg.
Jaja. Sånn kan det gå. Om ikke lenge kom det en buss. Og den virka kjent. Det var akkurat samme buss som jeg hadde gått av for fire minutter siden. Den hadde snudd og skulle tilbake. Lurer på hva sjåføren tenkte da han så meg gå ombord igjen...
I løpet av min bomtur snakka jeg litt med Anne-Lene, og hun fortalte at jeg kunne ta bussen helt til Aleksander Kiellands plass. Jeg hadde tatt bussen feil vei likevel.
Da jeg omsider kom fram, hadde jeg problemer med å finne fram til der hun bodde, selv om jeg hadde vært der før. Alle gatene virka liksom så like! Så det måtte et par telefonsamtaler til, til jeg nådde målet. Da hadde det gått en og en halv time etter jeg opprinnelig skulle vært framme. Dette skal jo liksom ikke skje når man har bodd et halvt år i en by! Men en vis person sa en gang i tiden at man vokser ved sine feilsteg. Og det trøster jeg meg med.